Begrepet sosialt ansikt
Det vitenskapelige begrepet (sosialt) ansikt stammer fra sosiologen Erving Goffman (1922-1982). Han hadde igjen hentet begrepet fra kinesisk kultur, hvor hensynet til å ikke tape ansikt er sentralt. Han utvikler tanken om sosialt ansikt i forlengelsen av sin teori om det sosiale selvet som skapt og opprettholdt i interaksjon med andre. Dette fanger han ved hjelp av en teatermetafor hvor han beskriver identitetsdannelse som et resultat av et rollespill i hverdagen (Goffman [1959] 1974). Selvet er ikke en forut eksisterende essens som uttrykkes overfor andre, men tvert imot en karakter som blir dannet gjennom en persons samhandling med omgivelsene. Karakteren dannes gjennom visse væremåter og handlingsmønstre en person inntar i samhandling med andre, noe Goffman kaller en linje («line»). Hvis en person ikke lever opp til de forventningene andre har til vedkommende ut fra den linjen de har lagt seg på, vil det sosiale selvet bli diskreditert, de vil tape ansikt. Goffman definerer sosialt ansikt på denne måten:
The term face may be defined as the positive social value a person effectively claims for himself by the line other assume he has taken during a particular contact (Goffman 1967: 5).
For Goffman er det altså stort sett andre som bygger opp en persons ansikt. På grunn av tabuer mot selvskryt og selvhevdelse vil personer ikke alene kunne fremme det bildet de ønsker at andre skal ha av dem: «[…] the individual must rely on others to complete the picture of him of which he himslef is allowed to paint only certain parts.» (Goffman 1967: 84). Dermed blir sosiale relasjoner viktige som allianser av personer som gjensidig viser anerkjennelse for hverandres sosiale selv. Dette «arbeidet» med å bygge opp og opprettholde et sosialt ansikt i samhandling med andre kaller Goffman ansiktsarbeid («face work»). Noe av dette ansiktsarbeidet går ut på å si og gjøre ting som viser verdsettelse og anerkjennelse av den andre. En annen form for ansiktsarbeid er å la være å gjøre visse ting som kan true den andres selvbilde, og dermed vise aktelse eller respekt («deference») for vedkommendes sosiale selv (Goffman 1967).
Ansikt og høflighet
Begrepene om ansikt og ansiktsarbeid er videreutviklet av Brown og Levinson ([1978]1987) i deres høflighetsteori («politeness theory»). De spesifiserer ansiktsbegrepet ved å definere to ulike aspekter ved det, nemlig negativt og positivt ansikt:
Negative face: the basic claim to territories, personal preserves, rights to non-distraction – i.e. to freedom of action and freedom from imposition.
Positive face: the positive consistent self-image or ‘personality’ […] claimed by interactants (Brown & Levinson 1987: 61)
Termene positivt og negativt må her forstås som at ansiktet enten er positivt gitt (gjennom visse personlige kjennetegn) eller negativt gitt (ved at territoriet bare blir manifest når noen trer over grensene). I kommunikasjon har altså alle sosiale aktører et ønske om anerkjennelse for disse aspektene av ens sosiale selv. Men problemet er at kommunikasjon ofte med nødvendighet innebærer handlinger som er ansiktstruende («face threatening acts»). Å uttrykke uenighet med noen vil for eksempel kunne oppfattes som manglende anerkjennelse av den andres kunnskaper, verdier eller holdninger, og dermed true deres positive ansikt. Å be noen om å gjøre noe (enten det er en fysisk handling som å åpne vinduet eller en språklig handling som å fortelle hvor man har vært) er å true den andres negative ansikt ved at man utfordrer deres rett til selvbestemmelse.
For å unngå å true den andres ansikt vil samtalepartnere ofte søke å kompensere for den truende handlingen ved å gi anerkjennelse til den andres ansikt samtidig som man utfører handlingen. Hvis man for eksempel skal si seg uenig i noe, vil man ofte innlede ytringen med anerkjennelse av den andres synspunkt: «Det stemmer nok det, men…». Slike kompensatoriske handlinger kalles høflighetsstrategier (Brown & Levinson 1987: 69). Ordet høflighet brukes her i en teknisk betydning om alt som bidrar til å bevare eller styrke den sosiale relasjonen mellom personer.
Høflighetsstrategier kan minske eller kompensere for ansiktstruende handlinger på tre ulike måter. Man kan kompensere for trusselen ved vise anerkjennelse for den andres sosiale selvbilde, såkalt positiv høflighet, man kan vise respekt for deres territorium, såkalt negativ høflighet, eller man kan gjøre trusselen mindre framtredende ved å uttrykke den implisitt. Disse ulike strategiene kan illustreres med et eksempel hvor en person skal be en annen om å ta med en kake til en fest. Hun kan si: «Du som er så flink til å bake, kan ikke du ta med en kake til festen på lørdag.» Anmodningen er en trussel mot den andres territorium, men taleren kompenserer for dette ved å gi en kompliment, altså en positiv høflighetsstrategi. Alternativt kan hun si: «Hvis du får tid og lyst til å bake en kveld, så ville det være flott om du tok med en kake til festen på lørdag. Men du må endelig ikke føle det som noe press.» Her kompenserer hun for trusselen ved å understreke den andres handlefrihet og råderett over sine egne ressurser, altså en negativ høflighetsstrategi. Endelig kan hun velge å dempe trusselen ved å uttrykke den implisitt, for eksempel ved å si: «Vi har enda ikke fått nok kakebakere til festen på lørdag.» Ved bare å gi hint framfor å uttrykke den truende handlingen eksplisitt gir taleren mottakeren enda større muligheter til å overhøre anmodningen og unngå ansiktstrusselen.
Variasjon i ansiktsarbeid og høflighet
Ikke all kommunikasjon er preget av høflighet. I noen tilfeller utføres ansiktstruende handlinger uten kompenserende høflighetsstrategier. Det kan være i nødstilfeller, hvor tidspress trumfer ansiktshensyn («Det brenner, løp!»). I enkelte sjangere er de sosiale relasjonene i bakgrunnen, slik som i politiske debatter, hvor det er aksept for markering av uenighet uten noen dempende høflighetsstrategier. Endelig er det enkelte situasjoner hvor deltakerne ikke er opptatt av å bygge eller bevare en sosial relasjon seg imellom og dermed truer hverandres ansikt uten kompensasjon, slik som i krangler.
Brown & Levinson (1987) hevder at sosialt ansikt og høflighetsstrategier er universelle fenomener, men at den konkrete realiseringen av dem vil variere fra kultur til kultur, avhengig av ulike verdier som ligger til grunn for verdsettelse av visse være- og handlemåter. Noen kulturer vil legge større vekt på nærhet i relasjoner og positiv høflighet (slik som den amerikanske), mens andre i større grad vil verdsette uavhengighet og negativ høflighet (slik som den kinesiske).
Begrepet sosialt ansikt har visse likhetspunkter med etos-begrepet i retorikken. Det er snakk om et bilde av en selv som person som blir etablert gjennom språklige ytringer og som blir tildelt en av andre. Særlig talerens moralske karakter (arete) og velvilje overfor publikum (eunoia) har klare paralleller til (positivt) ansikt. Ansiktsbegrepet har vært mest brukt i analyse av språklig interaksjon (diskurs- og samtaleanalyse) og i mindre grad i retorisk analyse.
Referanser
Brown, Penelope og Stephen C. Levinson [1978] 1987. Politeness: Some Universals in Language Usage. Cambridge University Press.
Goffman, Erving. [1959] 1974. Vårt rollespill til daglig: En studie i hverdagslivets dramatikk. Dreyer.
Goffman, Erving. 1967. Interaction Ritual: Essays on Face-to-Face Behavior. Pantheon.